Frihet til å snakke under broene

Stortingskollega Snorre Valen fra SV har skrevet en kronikk om Fritt Ords tildeling av penger til Fjordmann. Jeg er usikker på om jeg er enig med Valen i at Fritt Ord belønner Fjordmann; deres argument om at mannen, på tross av sine ekstreme meninger (ja, de er ekstreme), bør få mulighet til å skrive sin side av saken etter å ha blitt oppgitt som ideologisk inspirasjonskilde av en massemorder, er slett ikke dårlig. Det er heller ikke lite prinsipielt. Det er ikke første gang Fritt Ord har gitt støtte til utgivelsen av ekstreme meninger. I 2006 støttet de utgivelsen av boken til Bin Laden. Fjordmann er kanskje ekstrem, men en morder er han ikke. Det er derimot Bin Laden.

Bortsett fra denne saklige uenigheten, mener jeg Valens kronikk er svært god. Det er en uting at enhver kritikk av ytringer av noen stemples som et forsøk på knebling. Det pussige er at så mange på høyresiden lar seg forføre av dette argumentet. Det er nemlig et typisk «frihet til å sove under broene»-argument. Logikken er altså at ytringsfriheten ikke bare er en negativ frihet, dvs. at man har rett til å ytre seg, men en positiv frihet: Man har også rett til å få sine meninger publisert, distribuert e.l. Men selve fundamentet for ytringsfriheten er ikke at jeg har en plikt til å formidle dine ytringer, for eksempel på denne bloggen, men at du har rett til å gjøre det selv, uten hindringer.

Så er det selvfølgelig ikke så enkelt som dette, for det kan være verdt å problematisere også den positive ytringsfriheten. For eksempel kan det tenkes situasjoner hvor sterke interesser styrer alle mediene, og den reelle muligheten til å ytre seg derfor er begrenset, selv om man har den på papiret (altså, man har rett til å sove under broene). Likeså kan det føres gode argumenter for at f.eks. mediene ikke kan ses på som rene private arenaer (som denne bloggen), men snarere som offentlige møteplasser — en del av vår demokratiske infrastruktur — og at avisene derfor har en forpliktelse til å slippe til forskjellige typer syn. Det kan også være verdt å diskutere selvpålagt sensur, som i noen tilfeller kan være problematisk. Selvsensur i den forstand at enhver holder seg innenfor vanlig høflighet og normal dannelse, er positivt, men selvsensur kan også føre til at nødvendige debatter ikke blir tatt. Disse debattene er viktige og relevante, men de har etter min mening ingenting med selve retten til ytringsfrihet å gjøre. Det er altså fullt mulig å mene både at Fjordmann skal ha ytringsfrihet, at Fritt Ord kan gi penger til hvem de vil, og samtidig kritisere både meningene og tildelingen.